Blog Post

Nyheter
12 April 2016

Drømmer og virkelighet

Å drive et utested er enhver ølentusiasts våte drøm, og det er sikkert derfor jeg har valgt denne karriereveien, det er iallfall nærliggende å resonere seg fram til det. Drømmer er jo noe vi lever av og for, og uten drømmer vil vi stå stille. Ironisk nok kom Staus Quo over anlegget i skrivende stund. Problemet med drømmer er at de sjelden er helt tilpasset virkeligheten.

For er det egentlig så fantastisk å være så glad i øl, og skulle være den som skal plukke ut et sortiment, i et marked hvor det langt fra bare er å plukke det man selv ønsker seg? Svaret er et drønnende, nedslående og depresivt NEI!
For det første: Er du klar over hvor mye øl som finnes i verden? Bare i Norge er det i skrivende stund godt over 100 bryggerier som produserer for salg, og det øker så fort at bare Mattilsynet og Brønnøysund klarer å henge med i svingene. Legg på at dette er trenden på hele den nordlige halvkule OG hele den sørøst-vestlige halvkula der Afrika, og Sør-Amerika ligger, og da har jeg ikke begynt å kikke på hva de holder på med i Sørøst-Asia og Oceania engang. Det er jo fullstendig umulig å få med seg alt.

…og hvis jeg tror at jeg kan selge 4 flasker i året av et øl, så kan jeg rett og slett ikke forsvare å ta inn 24, selv om det er jeg selv som kjøper de 4…

For det andre. Norge er et lite land, med en spredt befolkning. Hvis jeg skyter fra hofta med bind for øynene og sier at det finnes en halv million bryggerier i verden, som produserer i snitt 10 forskjellige øl hver, så er det snakk om et ølmerke per innbyger. Det er jo fullstendig utopi og tro at det skal være en importør som tar inn alt som finnes. Noe burde det forøvrig være importforbud på. Corona burde bli behandlet på lik linje med andre forbrytelser mot menneskeheten, men nok om det.

Foto Danil Røkke

Foto Danil Røkke

For det tredje, vi må forholde oss til realitetene. Alta er en liten by. Vi er et studenthus. Hovedmålgruppa vår er kanskje den mest betalingsvillige gruppa i verden, men det hjelper så lite med vilje, når evnen ikke strekker til, iallfall i økonomiens verden, og derfor legger vi selvfølgelig til rette for at vårt sortiment skal være innenfor en studentvennlig prisklasse (Vi har jo mange andre gjester også, som både har råd, og benytter seg av tilbudet, og det er vi selvfølgelig veldig glade for). Så kommer det til hvor mange som går ut på et sted med 20.000 innbyggere for å smake noe de aldri har smakt før. Det er egentlig overraskede mange, men fortsatt ikke mange nok til at vi kan ta inn ALT det jeg har lyst til. Øl kommer gjerne i kasser, og hvis jeg tror at jeg kan selge 4 flasker i året av et øl, så kan jeg rett og slett ikke forsvare å ta inn 24, selv om det er jeg selv som kjøper de 4. Det verste med å skulle kjøpe inn øl til Studenthuset er noe så banalt som plass. Vi har 1000 kvadrat å boltre oss på, og likevel må må jeg forholde meg til at kjøleskapene er for små, og at jeg ikke har plass til flere ølmerker!

The Dogs på Studenthuset. Foto Kristopher Schau

For det fjerde. Det er ikke gitt at du kan handle hos den ene importøren som tar inn det ene ølet du har lyst til å kjøpe. På Studenthuset og City Scene har vi noen få grossister vi handler hos hovedsaklig Mack, Norges beste drikkevareleverandør og gigantene ASKO og Vectura. Mack har et ganske smalt utvalg på fremmed øl, ASKO og Vectura har relativt mye, det skulle man jo tro var bra, men selvfølgelig har de ikke DET ølet, fra DET bryggeriet. Og plutselig viser det seg at det fantastiske ølet du kjøpte inn en gang var et sesongøl, eller en special edition eller noe bare du i hele verden likte, sånn at det aldri blir satt til verks igjen. Det tristeste jeg vet er når jeg skal bestille et øl, og får beskjed om at det er utsolgt, så prøver jeg igjen neste uke da, fortsatt utsolgt. Da sender jeg mail til grossisten, som sier at importøren har sletta varelinja. Verden går i grus. Tårene presser på. Jeg sjekker vinmonopolet.no, varen finnes ikke. Et av mine favorittøl, Rodenbach Grand Cru er ikke tilgjengelig i Norge! I ren desperasjon skriver jeg dette blogg-innlegget som har begynt å bli fryktelig langt nå. Du som fortsatt leser er en stayer som vil nå langt i livet, før det går opp for meg at det er 37 dager til jeg reiser til Belgia, hvor rødt flamsk surøl og andre godsaker regner fra himmelen selv på godværsdager, og plutselig var ikke livet så verst likevel.

Ølentusiasten drømmer, og tenker på livet etter Belgia, når skapene nok en gang skal fylles, med nytt øl, som ingen har smakt og som bare noen få vil like, men når DE smaker det, er det verdt å ha 4 kasser stående på lager, for i drømmen trenger ikke ølentusiasten å forholde seg til realiteter.

La ølet skumme
-Thomas Katt.