En konsertarrangørs bekjennelser

13 April 2016

Konsertarrangering altså!

||
0 Comment
|

Det nærmer seg 16 år siden jeg arrangerte mine første konserter. En ørliten skoleturne på to-tre barneskoler i Hammerfest med mitt eget band. Det gikk noen år før jeg fikk lov å booke en miniturne for noen andre, og de «heldige» var tromsøbandene Taliban Airways og Rockeboyz. Alta – Hammerfest. Bankers.

De siste, snart, fem årene har jeg vært så heldig at jeg har fått drive med konsertarrangering på fulltid, samtidig som jeg har fått være med å utvikle Studenthuset City Scene. I denne jobben har jeg arrangert opp mot 500 scenearrangement, jobbet ukentlig med flere hundre studenter. Jeg har vært heldig, og jeg er fortsatt heldig. Jeg har også fått lov til å få besøk av tusenvis av glade (og noen mindre glade) publikummere. Og vårt kjære publikum dukker ofte opp som forventet. Og glimrer med sitt fravær etter hvert like forventet. Men en ting er sikkert, dere holder oss skjerpet. Og vi elsker dere for det.

Altapublikummet er noe av det nydeligste jeg kan oppleve en sen fredagskveld i november. For eksempel. Men er det en ting man kan stole på når det kommer til denne fabelaktige massen med mennesker vi kjenner som «Altapublikummet», er at man ikke kan stole på noen ting. Magefølelse er ingenting annet enn den kriblingen du får når forhåndssalget har nådd det nivået hvor jeg vet at stemninga på arrangementet kommer til å bli fantastisk. Eller enda bedre, når man vet man går i null. De gangene vi når dit.

…erfaringen forteller meg at, «dette Torgeir, dette må du ikke gjøre», samtidig som den lille entusiastiske ildsjelen i meg, han som kun tenker med hjertet, uten et fnugg av konsekvensutredning, hyler ja.

Erfaren booker er det noe som heter. Men den erfaringen kommer ikke av at man vet hva som selger eller hva som ikke selger. For all erfaring tilsier at akkurat det er nærmest umulig å forutse i denne byen.

Hvordan kunne jeg vite at Yann Tiersen Trio skulle selge nærmere 200 billetter, i Alta på en tirsdag i juli. Selv hadde jeg håpet på 35, slik at tapet ikke skulle bli noe jeg måtte stå skolerett og forsvare ovenfor styret. Noe særlig barsalg hadde jeg avskrevet fullstendig. Men hallo. Yann Tiersen liksom. Det måtte skje. Selv på en tirsdag i juli.

Nå satt plutselig Yann og kompani igjen med et deilig lite overskudd. Hvorfor satset jeg ikke mer så vi og kunne tjent litt?

For det er en risikosport dette. «Folk burde vite om dette». Men jeg får jo ingen mulighet til å kjøre noen form for markedsundersøkelse før etter at avtalen er gjort, og den økonomiske risikoen tatt.

Naiv som jeg er, kjenner jeg etter magefølelsen hver eneste dag. Eller, hver dag erfaringen spiller meg et puss. De dagene erfaringen forteller meg at «dette Torgeir, dette må du ikke gjøre», samtidig som den lille entusiastiske ildsjelen i meg, han som kun tenker med hjertet, uten et fnugg av konsekvensutredning, hyler ja.

…Og nå sitter jeg her og klør meg i hodet, med de to potensielt største konsertene vi kan ha i 2016. Etter Violet Road i kultursalen (selvfølgelig), og jeg kjenner på magefølelsen.

Skal jeg by på dette?

Vi burde ha det her, roper fanatikeren i bakhodet. Faen heller.

Men hva om dere, kjære kjære upålitelige Altapublikum, velger oss bort til fordel for…for eksempel sofaen? Jeg mener, den er god den altså og Netflix slapp akkurat den siste sesongen av Orange is the new black. For all del.

Men… hva om dere nydelige, deilige mennesker, møter opp i hopetall? Hva om dere fyller kåken, og lager verdens beste kveld sammen med oss? Hva om vi går i pluss og kan fortsette å skape fantastiske opplevelser for dere?

Det er sånn vi skaper minner for livet. Det er sånn vi sammen skaper bolyst.

Så, kom deg ut på konsert. Du finner meg bakerst i lokalet.

|